Bakgrunn

Bakgrunn

Før kolonitiden var Rwanda et kongedømme styrt av tutsier, men med nært samkvem mellom tutsier og hutuer. Da europeerne kom til landet, tolket de folkegruppene som ulike raser. Belgiske kolonimyndigheter innførte identitetskort som fortalte om en person var hutu eller tutsi. Det forsterket og befestet skillet mellom folkegruppene.

Belgierne lot først tutsiene styre landet, men i årene etter 1959 fikk hutuene større makt. Nå var det tutsiene som ble undertrykt. I årene som fulgte var det mange av dem som flyktet til nabolandene.

Propaganda
30 år senere var det frykten for opprørshæren til disse tutsiflyktningene som motiverte mange til å delta i folkemord. Lederne som stod bak folkemordet, hadde bygget opp under frykten gjennom propaganda. Hvis ikke vi dreper dem, dreper de oss, hevdet de. For å begrunne denne påstanden viste de til massedrapet av hutuer i Burundi i 1972. Da gikk den burundiske hæren systematisk til angrep på hutuene i landet. Mellom 100 000 og 200 000 ble myrdet.

Habyarimana og Akazu
Folkemordet i Rwanda ble utløst da president Habyarimanas fly ble skutt ned i april 1994. Habyarimana tok makten i et militærkupp i 1973. Han klarte å skape stabilitet i landet, men gjorde lite for å rette opp skjevheten i maktforholdet mellom tutsier og hutuer. Han lot venner og slektninger få mektige posisjoner og viktige forretningskontrakter. Kona hans bygget opp et nettverk av mektige personer med sterke anti-tutsi holdninger. Nettverket ble kalt Akazu, og det var blant disse personene at planen om å kvitte seg med tutsiene en gang for alle ble utformet.

Borgerkrig og drapsaksjoner
I 1990 ble Rwanda angrepet av en liten opprørstyrke av tutsiflyktninger fra Uganda. Angrepet ga politikerne i landet et påskudd for å ruste opp hæren i Rwanda. Hutulederne i Akazu startet dessuten en kampanje for å overbevise folk om at ikke bare opprørerne var farlige, men absolutt alle tutsier. Årene som fulgte var preget av borgerkrig og flere drapsaksjoner mot tutsier. Slike aksjoner ble aldri straffet. Dermed vendte mange seg til at bruk av vold var akseptert.

Samtidig innførte Habyarimana flerpartisystem. Mange av de politiske partiene som dukket opp, startet egne militsgrupper. Militsen fikk stor oppslutning blant den store gruppen hutuer som måtte flykte fra hjemmene sine på grunn av kampene med opprørshæren. I 1994 hadde militsgruppene til sammen omkring 50 000 medlemmer. De fleste drapsmennene under folkemordet var fra denne gruppen.

Kart
Se også
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter
Postboks 1168 Blindern, 0318 Oslo | Telefon: 22 84 21 00 | E-post: undervisning@hlsenteret.no
Drives av Lime CMS, Snapper Net Solutions AS
Design av Innoventure Design Center